Jeg - en mønsterelev

Da jeg en gang gikk på skolen, var jeg - i mine øyne - ikke langt fra en mønsterelev. Senere har jeg forstått at dette i stor grad var min egen oppfatning, en oppfatning som ikke nødvendigvis ble delt av så mange andre. Bortsett fra mamma. Men hun ville nok sagt at jeg var en mønsterelev uansett. Det er det som er så hyggelig med mammaer. "Hun sier det for å trøste deg" heter det hånlig i Prøysens sang om trøstende mammaer. Hvem bryr seg? Jeg kjøper den trøsten. Lett.

Apropos mamma og sånn. Jeg er jo selv gift med en slik. Ja, jeg er faktisk direkte skyld i at hun jeg er gift med kan kalles mamma. Nok om det. Hun strikker. Kona mi, altså. Hun gjorde det ikke før. Ikke før vi fikk barn. Men nå strikker hun. Masse. Litt på samme måte som jeg har begynt å snekre. Jeg gjorde det aldri før. Jeg er ikke flink i det hele tatt. Men jeg bare må snekre. Da føler jeg meg som en mann. Og far. Og det er slett ingen dårlig følelse.

Men denne mammaen, som jeg deler seng med, forstyrrer meg nå. Mens jeg gjør et hederlig forsøk på å snekre sammen et lite blogginnlegg, så strikker hun. Og ser på TV. Ja, er det noe hun er god på, så er det å gjøre noe - hva som helst, egentlig - samtidig som hun klarer å følge med på hvilken som helst fjernsynsserie, dog helst noe med litt action eller vampyrer. Men hun forstyrrer altså. Hun spør nemlig meg, tro det eller ei, om hjelp med raglansfellingen (visstnok en strikketeknikk eller lignende) hun skal få til på strikkejakka hun holder på med. Meg! Jeg som ikke klarte å strikke mer enn et tynt pannebånd i løpet av hele det skoleåret jeg hadde tekstil. Jeg tror det var våren 1996 det skulle ha vært en fin lue. Og jeg husker fortsatt tekstillærerens oppgitte øyne. Jeg var ingen mønsterelev i disse. Hennes øyne, altså.

Men i mine øyne, derimot ...